Autobahn inn i livet

Fekk eit spørsmål i kommentarfeltet om ekteskap. Svaret mitt blei så langt at eg publiserar det her:- Jeg er veldig forelska om dagen, men også i et veldig tvilende tankemønster. Er vokst opp med foreldre som aldri giftet seg og skilte lag da jeg var barn, og synes dette med ekteskap er noe litt fremmed. Det hadde vært så spennende å lese dine tanker om dette med kjærlighet, ekteskap og forpliktelse, hvorfor man gifter seg, og hvor ideen om å gifte seg kommer fra? Er det et ønske som kommer innenfra, eller er det formet av forventninger fra de rundt?Takk for spennande spørsmål! Eg syns også det er fascinerande at så mange velger å gifte seg. Og eg er veldig takknemlig for at ekteskapet ikkje er einaste aksepterte samlivsform lenger, for eg trur mange ikkje føler behovet i det heile tatt. Det er jo eit veldig ambisiøst prosjekt, resten av livet liksom. Eg har aldri visst om eg kom til å gifte meg. Før eg møtte Henrik. Det føles veldig rart å skrive, nesten litt disney-skimrande, men eg tenkte tanken pinlig fort då me møttes. Frå tidlegare veit eg at det kan være bedre å avslutte eit forhold enn å bli værande i det, og er kjempeglad for at alle har den friheten. Men eg har også sett besteforeldrene mine bli gamle ilag. Eg har nok beundra besteforeldrene mine ganske masse for det. Dei gifta seg på femtitallet, då det blei meir vanlig å gifte seg av kjærlighet og ikkje berre av praktiske grunnar. Eg trur også det handlar litt om kva type man er. Både eg og Henrik er nok ganske romantiske av natur, og når to sånne personar blir forelska blir det ganske lett å berre satse. Berre i løpet av det siste året har me kjøpt leilighet, gifta oss og blitt gravide uten å være i nærheten av bremsen. Mange ville nok kanskje venta litt med det eine eller det andre, spart litt pengar osv. Me har virkelig kjørt autobahn inn i livet, sånn blir det når to følelsesstyrte personar får holde på. På toppen av det heile kan eg sjølvsagt smøre på argumentet om at det er viktig å være gift eller skrive sambuarkontrakt dersom ein eig felles leilighet, ikkje minst har felles barn. Men skal innrømme at den delen berre ei praktisk greie som kjem på toppen. Eg kan på ingen måte forsvare fornuften i å kle seg i kvitt kostyme og tømme sparekontoen på ein dag. Det er galskap! Upraktisk! Men me ville gjerne ha eit bryllup som felles minne. Me har kjent oss som ein liten familie ganske lenge, så det var ikkje et så stort steg å ta. Forpliktelsen planta seg i oss veldig lenge før me signerte det papiret._MG_4941